Rammeplan
og forskrift for 3-årig
sykepleierutdanning
Fastsatt av Kirke-,
utdannings- og forskningsdepartementet 7. januar 2000.
Med hjemmel i § 46, nr. 2 i
lov av 12. mai 1995 nr. 22 om universiteter og høgskoler
Innholdsfortegnelse:
GENERELL DEL............. 4
1 INNLEDNING.................. 4
1.1 Rammeplan -
fagplan............. 4
1.2 Historikk. 4
2 SAMFUNNSUTVIKLINGEN............... 6
2.1 Endringer i miljø
og levekår 6
2.2 Endringer i
medisinsk utvikling og befolkningens helsetilstand... 6
2.3 Helse‑ og
sosialpolitikk. 6
2.4 Utdanningspolitiske
mål og prioriteringer 6
3 HELSE‑ OG
SOSIALFAGLIG YRKESKOMPETANSE... 8
3.1 Verdier..... 8
3.2 Forholdet mellom
tjenesteyter og bruker............. 8
3.3 Tilegnelse av
kunnskap for yrkesutøvelse. 9
4 FELLES MÅL, ARBEIDS‑
OG VURDERINGSFORMER................... 10
4.1 Mål.......... 10
4.2 Arbeidsformer 10
4.3 Vurderingsformer...................... 10
5 FELLES INNHOLDSDEL........... 11
5.1 Formål og mål................. 11
5.2 Innhold og
vekttallsfordeling...................... 12
5.3 Hovedemne 1 Vitenskapsteori, forskningsmetode og etikk...... 12
5.4 Hovedemne 2 Samfunnsfaglige emner............ 14
UTDANNINGSSPESIFIKK DEL....... 16
6 SYKEPLEIE SOM FAG OG
YRKE. 16
6.1 Historikk 16
6.2 Kunnskaps- og
verdiaspekter i sykepleiefaget og yrkesutøvelsen........................ 17
6.3 Juridiske rammer
for yrkesutøvelsen........................ 17
7 SYKEPLEIEFAGLIG
KOMPETANSE.............. 19
7.1 Den nyutdannede
sykepleiers handlingskompetanse................ 20
7.2 Den nyutdannede
sykepleiers handlingsberedskap................. 21
8 FORMÅL OG MÅL... 22
9 INNHOLD I SYKEPLEIERUTDANNINGEN....... 24
9.1 Hovedemne 1
Sykepleiens faglige og vitenskapelige grunnlag....... 25
9.2 Hovedemne 2 Sykepleiefaget og
yrkesgrunnlaget........................ 26
9.3 Hovedemne 3
Medisinske og naturvitenskapelige emner....... 29
9.4 Hovedemne 4
Samfunnsvitenskapelige emner 31
10 LÆRINGSMILJØ OG
ARBEIDSFORMER...... 33
11 PRAKSISSTUDIER...... 34
11.1 Mål for
praksisstudier 34
11.2 Områder og omfang
for praksisstudiene........................ 34
11.3 Nærmere
beskrivelse av praksisstudiene........................ 35
11.4 Samarbeid mellom
høgskole og praksissted 37
12 VURDERINGSORDNINGER.......... 38
12.1 Mål........ 38
12.2 Praksisvurdering...................... 38
12.3 Interne
vurderingsordninger.................. 38
FORSKRIFT OM FAGLIG
INNHOLD OG VURDERINGSORDNINGER FOR SYKEPLEIERUTDANNINGEN 39
Rammeplanens generelle del er felles for følgende 3‑årige høgskoleutdanninger i helse‑ og sosialfag: Barnevernspedagog‑, ergoterapeut‑, fysioterapeut‑, radiograf‑, sosionom‑, sykepleier‑ og vernepleierutdanning. Fellesinnholdet i kapittel 5 for disse utdanningene utgjør 10 vekttall. På grunn av den høye andelen naturvitenskapelige fag i bioingeniørutdanningen er tilsvarende fellesinnhold for denne 5 vekttall.
Rammeplanene er nasjonale og viser rammer og setter standard for hver enkelt utdanning. De inneholder mål for hva utdanningene skal kvalifisere til, viser utdanningenes omfang og innhold og gir retningslinjer for vurderingsordninger og arbeids‑ og studieformer. Nærmere regler for eksamen går fram av lov om universiteter og høgskoler og høgskolenes forskrifter for eksamen.
Rammeplanene skal være retningsgivende for høgskolenes tilrettelegging av studiene.
Høgskolene utarbeider fagplaner på basis av rammeplanen. Fagplanen skal beskrive faglig innhold ut fra hoved- og delemner i rammeplanen og gi et utfyllende bilde av emnene. Arbeids- og undervisningsformer skal beskrives, likeledes vurderingsformer og krav for å gå opp til eksamen. Fagplanen skal gi utfyllende opplysninger om organisering, studieprogresjon, eventuelle praksisformer og forholdet mellom teori og praksis. Pensumlister skal angis i fagplanen.
Fagplaner som følger en godkjent rammeplan skal godkjennes av høgskolenes styre, eller av vedkommende avdeling etter styrets bestemmelse. Fagplanen skal angi når den er vedtatt av høgskolen og hvilken rammeplan den bygger på. Den skal ha samme studiebetegnelse som rammeplanen. Godkjente fagplaner sendes nasjonalt rådgivende organ til orientering.
Dersom høgskolene i spesielle tilfeller finner det nødvendig å fravike rammeplanen, må det søkes departementet om dette etter at det er innhentet uttalelser fra råd og faglige samarbeidsorganer.
Høgskoleutdanningene i helse‑ og sosialfag har gjennomgått store forandringer de siste tiårene. Fra å være enkeltstående utdanninger med forskjellig opphav, historiske tradisjoner og utviklingsforløp samt få forbindelseslinjer, er de gradvis ført inn under samme regelverk. De er delvis samlokalisert og mer samordnet enn før.
Ved stortingsvedtak i 1977 ble det slått fast at en rekke helse‑ og sosialfagutdanninger skulle være "postgymnasiale", enhetlige og foregå i egne faghøgskoler. Dette ble det formelle grunnlaget for å plassere disse utdanningene i høgskolesystemet.
Rådet for sosialarbeiderutdanning ble etablert i 1967. I 1981 ble det overordnede ansvaret for de statlige helsefagutdanningene overført fra Sosialdepartementet til daværende Kultur‑ og vitenskapsdepartementet. Nasjonale, profesjonsbaserte fagråd ble opprettet: Rådet for ergoterapeututdanning og fysioterapeututdanning, Rådet for medisinsk-teknisk laboratoriepersonell, senere kalt Rådet for bioingeniørutdanning, Rådet for radiografutdanning, Rådet for sykepleierutdanning og Rådet for vernepleierutdanning. I 1986 ble også de fylkeskommunale utdanningene overført til staten. I 1991 ble de seks fagrådene samlet i Rådet for høgskoleutdanning i helse‑ og sosialfag.
Flere av utdanningene har i løpet av denne perioden fått utvidet studietiden fra to, eller to og et halvt, til tre år - barnevernspedagogutdanningen i 1982, bioingeniørutdanningen i 1985 og fysioterapeututdanningen i 1987. Samtidig har det skjedd endringer i regelverket som har regulert utdanningene.
De fem fagrådene for helsepersonellutdanning gjennomførte i løpet av 1980‑årene justering av eksisterende planer, eller utarbeidet nye rammeplaner for hver utdanning. Dette rammeplanarbeidet avdekket etter hvert at noe av innholdet var sammenfallende, og at deler av rammeplanene kunne ha vært felles.
I 1980-årene ble også det øvrige regelverket for utdanningene justert. Det ble utarbeidet nye opptakskrav, nye kvalifikasjonskrav for undervisningspersonell og nye eksamensforskrifter og vurderingsreglement. Regelverket - som tidligere ble utarbeidet spesielt for hver enkelt utdanning - ble i 1990‑årene gjort ens for all høgskoleutdanning. Fra 1991 ble Universitetslovens kapittel 11 "Eksamen og grader ved universitet og høgskoler" også gjort gjeldende for helsefagutdanningene. Med dette ble disse utdanningene sidestilt med annen høyere utdanning, og høgskolene ble gitt rett til å utstede cand.mag.-vitnemål.
Lov om universiteter og høgskoler av 12. mai 1995 nr. 22 trådte i kraft 1. januar 1996 og erstattet en rekke forskrifter som gjaldt helse- og sosialfagutdanningene.
Helse- og sosialarbeideres daglige arbeid påvirkes av ulike trekk ved samfunnsutviklingen.
Erkjennelse av sammenhengen mellom sykdom og miljøfaktorer som fysisk og psykososialt arbeidsmiljø, boforhold og den enkeltes levevaner fordrer økologisk kunnskap og samfunnsbevissthet.
Helse‑ og sosialarbeiderne vil også stilles overfor vanskelige og sammensatte utfordringer når de skal møte behovene som oppstår i tilknytning til for eksempel arbeidsledighet. Andre store utfordringer er blant annet rusmiddel‑ og voldsproblemer og de vansker det skaper for familier som rammes. Økt innvandring har ført til at etnisk, kulturell og religiøs pluralisme har blitt en del av samfunnsutviklingen. Helse‑ og sosialarbeidere møter i sitt arbeid mennesker med andre normer og verdier enn dem selv. Dette stiller krav til tverrkulturell forståelse. Internasjonaliseringen fører også til at helse‑ og sosialfagutdanningene vil måtte tilpasse seg kravene til gjensidig godkjenning innen det europeiske fellesskap.
Erkjennelsen av et økende antall eldre, funksjonshemmede og kronisk syke i årene framover representerer en stor utfordring for helse- og sosialpersonell. Endringer i sykdomsbilder oppstår blant annet som følge av endret alderssammensetning, uheldige miljøfaktorer og endrede levevaner. Nye kunnskaper om årsaker og konsekvenser av sykdommer og bedrede behandlingstilbud vil øke etterspørselen etter helsetjenester. Økt kunnskapsnivå og større krav til tjenestenes tilgjengelighet og kvalitet stiller store krav til helse- og sosialarbeidere. Én konsekvens av den medisinsk teknologiske utviklingen er at grensene mellom liv og død flyttes. Dette øker kravene til etisk kunnskap og etisk refleksjon i yrkesutøvelsen.
De siste 20 årene har vært preget av gjennomgripende helse- og sosialpolitiske reformer. Kommunene har fått større ansvar for helse- og sosialtjenesten, og vi har fått en klarere ansvarsfordeling mellom forvaltningsnivåene. Konsekvensene av dette er blant annet større samordning av tjenestene og økt samarbeid mellom yrkesgruppene tilknyttet sektoren. Betydningen av og behovet for tverrfaglig og tverretatlig helsefremmende og forebyggende arbeid har kommet klarere fram. Helse‑ og sosialarbeiderne arbeider både innenfor og utenfor det offentlige hjelpeapparatet, og yrkesutøverne må kunne forholde seg til de frivilliges innsats, sosiale nettverk og lokale organisasjoner og institusjoner.
Målene for helse‑ og sosialtjenesten, som blant annet innebærer å sette brukernes behov i sentrum, vil ikke alltid være i overensstemmelse med effektiviseringsmål. Dette stiller krav til samfunnsfaglig og etisk kunnskap hos yrkesutøverne samt kjennskap til arbeid med kvalitetssikring og internkontroll. En viktig oppgave vil være å utforme de offentlige tjenestene slik at tilbudene framstår som helhetlige og sammenhengende for brukerne.
Helse- og sosialfagutdanningene må reflektere de prioriteringer som er nedfelt i gjeldende helsepolitiske dokumenter, blant annet behovet for å fremme samarbeid og helhetssyn. Et utdanningspolitisk mål i høgskolesektoren er økt samordning av utdanningene. Med dette ønsker man både å fremme samarbeidet mellom ulike yrkesgrupper, etablere større og tyngre fagmiljøer, bedre ressursutnyttelsen gjennom økonomisk og administrativ rasjonalisering og bedre vilkårene for studentene.
Problemstillingene yrkesutøverne stilles overfor i det felles praksisfeltet blir stadig mer komplekse og stiller nye krav til lagarbeid og tverrfaglig kompetanse. Det overordnede helsepolitiske prinsippet om å utvikle et helhetssyn på brukeren som et menneske med visse rettigheter og krav krever styrking av samarbeidet mellom ulike faggrupper. Evne til samarbeid må oppøves i utdanningene. De ulike fagtradisjonenes kvalitet vil kunne styrkes gjennom et samarbeid der eget fag videreutvikles gjennom kritikk utenfra.
Utdanningene skal legge grunnlaget for livslang læring. Studentene skal forstå betydningen av, og kjenne seg forpliktet til, stadig å stille nye spørsmål. De skal kunne fornye og utvikle holdninger, ferdigheter og kunnskaper etter endt treårig høgskoleutdanning.
Utvikling av yrkeskunnskap foregår i et samspill mellom teoretiske studier og praktiske erfaringer.
Et sentralt fellestrekk ved helse- og sosialfaglig yrkesutøvelse er direkte samarbeid med enkeltmennesker med behov for hjelp eller informasjon.
Helse- og sosialfaglig yrkesutøvelse er basert på felles verdier. I vår kultur står menneskerettighetstenkningen sentralt, og høgskoleutdanningene i helse‑ og sosialfag baserer seg på følgende grunnleggende moralske prinsipper;
· respekt for livets ukrenkelighet
· respekt for menneskets egenverd
· solidaritet med de svakstilte
Med de endringer vår kultur og vårt samfunn kontinuerlig gjennomgår, vil helse‑ og sosialfagenes verdier stadig utfordres. Etisk teori og etiske prinsipper og verdier er viktige elementer å sikre i utdanningene. Utdanningene skal søke å ivareta et helhetlig syn på mennesket og fremme verdier som rettferdighet, ansvarlighet og solidaritet.
Kandidatene skal etter endt utdanning utøve etisk forsvarlig arbeid. Dette skal komme til uttrykk i praktiske situasjoner og gjennom det syn yrkesutøverne har på brukere av tjenesten og samarbeidspartnere.
Utdanningene skal vektlegge kunnskaper og holdninger i forhold til menneskesyn, menneskeverd og menneskerett. Det må legges vekt på å utdanne yrkesutøvere med respekt for brukernes egen kunnskap og personlige valg; i tillegg til dette må yrkesutøverne kunne erkjenne og beherske forholdet mellom brukernes språk og fagspråket.
For å kunne møte brukerne av tjenestene på en faglig måte, kreves i tillegg til den etiske dimensjon, kunnskaper om og evne til kommunikasjon og samhandling som en del av den enkelte helse‑ og sosialarbeiders samlede kompetanse.
Helhet
Et helhetlig syn på brukerne er avgjørende for et godt tilbud. Den enkelte tjenesteyteren forholder seg til hele mennesket med dets fysiske, psykiske, sosiale, kulturelle og åndelige sider. I tillegg bør de sosiale og helsemessige problemene ses i sammenheng med samfunnsmessige faktorer av politisk og økonomisk karakter. Det enkelte menneskets problemer sammenholdes med både individuelle og samfunnsmessige faktorer.
Samarbeid og samhandling
For å hjelpe den enkelte vil det ofte være nødvendig å samarbeide med andre
yrkesgrupper. Samarbeid og helhetssyn på brukerne er derfor to sider av samme sak. Kunnskaper om samarbeidsformer og om andre faggruppers kompetanse er nødvendig. Det vil derfor være behov for å utvikle et begrepsapparat som gjør at yrkesutøverne og brukerne kan kommunisere godt.
Yrkesutøverne skal ha en holdning og en måte å arbeide på som sikrer brukerne medinnflytelse. Samhandling med brukeren skal være et utgangspunkt for tiltak. Brukere som selv ikke er i stand til å fremme sine interesser, skal - der det er mulig - veiledes og gjøres bevisste på egne ressurser på en slik måte at det kan hjelpe dem til å gjenvinne og bedre sine evner og muligheter.
Omsorg
I helse- og sosialfaglig sammenheng er brukeren ofte avhengig av den som yter tjenesten. I dette arbeidet er omsorg for brukeren og dennes nærmeste sentralt. Omsorg er blant annet å vise innlevelse og forståelse og å være solidarisk med den andre og handle ut fra det. Et krav til yrkesutøverne i helse‑ og sosialsektoren er derfor at de skal ha en gjennomtenkt holdning til sitt forhold til brukerne og utøvelsen av makt, kontroll og hjelp.
Det er ulike oppfatninger av hvordan kunnskap tilegnes i praktiske yrker. Erkjennelse av mangfoldet i det som kan bidra til oppnåelse av yrkeskompetanse må føre til variasjon i metodene for tilegnelse av kunnskap. Det er viktig å ha kjennskap til sitt fags særegne tenke- og handlemåter. Et solid teoretisk fundament vil utvide spekteret av tilnærmingsmåter i forhold til pasienter og klienter. Refleksjon over praktiske situasjoner og handlinger vil fremme tilegnelsen av yrkets kunnskaper, ferdigheter og holdninger, og er nødvendig for utviklingen av et faglig skjønn. Utviklingen av et godt skjønn skjer gjennom erfaring i praktisk yrkesutøvelse og er vesentlig for yrkesutøvelsens kvalitet.
Utøverne må ha evne til å reflektere over og kritisk vurdere egen yrkesgruppes arbeidsmåter og tiltak. I utdanningstiden må studentene lære å fordype seg i faglige spørsmål på en selvstendig og kritisk måte. De må kunne reflektere over forutsetningene for og konsekvensene av sine faglige valg.
Helse‑ og sosialfagutdanningene har som overordnet mål å utdanne reflekterte yrkesutøvere som setter mennesket i sentrum, og som kan planlegge og organisere tiltak i samarbeid med brukere og andre tjenesteytere.
Studiene bør være utformet ut fra det grunnsynet at studentenes arbeidsoppgaver skal være knyttet til utfordringer som har betydning for videre læring og arbeid. Arbeidsoppgavene bør være med på å støtte studentenes egne initiativ.
Arbeidsformene skal tilrettelegges slik at studentene oppøver evne til samarbeid og økt forståelse og respekt for andres fagfelt. Det bør legges opp til møter mellom de ulike studentgruppene i løpet av utdanningene. Her kan det være aktuelt med felles prosjektoppgaver, eventuelt felles temadager. Arbeidsformene som benyttes skal bidra til å styrke studentenes motivasjon for fagene og det yrket de har valgt.
Høgskolen skal tilrettelegge studentenes medinnflytelse på egen studiesituasjon slik at de deltar i beslutningsprosessene i utdanningsinstitusjonen.
Generelle regler for eksamen går fram av lov om universitet og høgskoler. Ifølge loven har høgskolenes styre myndighet til å fastsette forskrift om avleggelse og gjennomføring av eksamener og prøver, vilkår for å gå opp til eksamen eller prøve på nytt, adgang til ny praksisperiode og bestemmelser om og vilkår for oppmelding til eksamen eller prøve. Høgskolens forskrift må ta utgangspunkt i sentralt fastsatt forskrift om faglig innhold og vurderingsordninger for de enkelte utdanninger. Vurderingsformene som benyttes må ha sammenheng med utdanningens mål, innhold og arbeidsformer.
Tverrfaglig samarbeid er nødvendig for å løse de sammensatte problemene i helse‑ og sosialsektoren. Synliggjøring av felles innhold i utdanningene er et bidrag til å bedre lagarbeidet ved å øke viljen og evnen til samarbeid. En felles innholdsdel på 10 vekttall i rammeplanene er obligatorisk for barnevernspedagog‑, ergoterapeut‑, fysioterapeut‑, radiograf-, sosionom‑, sykepleier‑ og vernepleierutdanningene. Bioingeniørutdanningen har en 5 vekttalls innholdsdel felles med mer teknisk rettede helsefagutdanninger.
Den felles innholdsdelen skal bidra til at studentene tilegner seg nødvendig kunnskap og forståelse i en felles referanseramme for yrkesutøvere i helse‑ og sosialtjenestene. Denne referanserammen kan danne basis for utvikling av felles holdninger og noen felles ferdigheter. En sentral begrunnelse for å trekke ut det som er likt i rammeplanene til en felles del er ønsket om et bedre samarbeid mellom yrkesutøvere med forskjellige profesjonsutdanninger. Utdanningene kan med utgangspunkt i dette legge forholdene til rette for at studentene gjennom ulike fellestiltak får trening i tverrfaglig samarbeid allerede i utdanningsperioden. Eksempelvis kan det legges til rette for arbeid i grupper på tvers av utdanninger, felles seminarer og temadager.
Den felles innholdsdelen skal bidra til å utdanne yrkesutøvere som;
a) tar utgangspunkt i brukernes behov i sitt arbeid, og som kan planlegge og organisere tiltak i samarbeid med de mennesker det gjelder
b) har evne til å reflektere over og begrunne sin virksomhet i forhold til overordnede faglige og etiske perspektiver, og kan se sin egen yrkesrolle i et kritisk lys
c) tar medansvar for tilbakemelding til faglig og politisk myndighet om årsaker til hjelpebehov og virkning av tiltak og uheldige samfunnsforhold
d) kan bidra til at den som trenger hjelp fra helse‑ og sosialsektoren får et egnet tilbud
e) har kunnskap om organisasjonens plass i samfunnet og egen plass i organisasjonen
f) har kunnskap om andre yrkesgrupper, og som kan vurdere egen og andres kompetanse i konkrete samarbeidssituasjoner
Oversikt over hoved- og delemner i felles
innholdsdel
totalt 10 vekttall
|
1 Vitenskapsteori,
forskningsmetode og etikk 5
vekttall 1A Vitenskapsteori og forskningsmetode 2
vt. 1B Etikk 3 vt. |
|
2 Samfunnsfaglige
emner 5
vekttall 2A Stats‑ og kommunalkunnskap, helse‑
og sosialpolitikk 3
vt. 2B Kommunikasjon, samhandling og konfliktløsning 2 vt. |
Omfanget av emnene i den felles innholdsdelen angir en felles minstestandard.
5 VEKTTALL
2 vt
Vår oppfatning av virkeligheten er sterkt påvirket av vitenskapelige paradigmer. Dette gjelder vår oppfatning av naturen, av mennesket og av hva vi oppfatter som meningsfylt. Vitenskapelige erkjennelser har derfor allmenn betydning som rekker ut over den rene forskningssammenhengen.
Helse‑ og sosialfagene beskrives ofte som praktiske fag. Teori, empiri og praksis er alle viktige elementer i feltet.
Studiet av dette emnet skal bidra til erkjennelse av vitenskapens betydning for generell fagkunnskap ved å gi eksempler på vitenskapsteoriers relevans for helse‑ og sosialfagenes fagområder. I utdanningen bør det legges vekt på forståelse av brukeren og dennes situasjon samt kunnskap om ulike problemløsningsstrategier. Studentene skal oppøve evnen til å tolke situasjoner og se seg selv som deltakere i denne prosessen.
Studentene skal gjennom studiet i vitenskapsteori og forskningsmetode;
· tilegne seg kunnskaper om vitenskap og vitenskapelig metode for å kunne lese forskningsrapporter og nyttiggjøre seg forskningsresultater i sin yrkesutøvelse
· lære å begrunne sine handlinger overfor brukerne, overfor andre yrkesutøvere og overfor arbeidsgivere
· forberedes til å kunne utføre prosjektarbeid og å dokumentere eget arbeid
Sentrale tema;
· konsekvenser av vitenskapsteoretiske retninger i helse‑ og sosialfagene
· helse‑ og sosialfag som praktiske fag, med vekt på begrepene teori, empiri og praksis
· fagkritikk og tekstkritisk virksomhet
· generelle krav til formulering av problemstillinger
· kjennskap til ulike metoder for innhenting og bearbeiding av data og ulike former for rapportering
· forskningsetikk for helse‑ og sosialfagene med vekt på informert samtykke
3
vt
Helse‑ og sosialarbeidere står i stor grad overfor samme type etiske dilemmaer i sin yrkesutøvelse hvor hensynet til brukernes helse, levekår og rettigheter, tilgjengelige ressurser, faglige prioriteringer og arbeidsgivers krav kan komme i konflikt. De er ofte i situasjoner der de må prioritere mellom ulike brukere og treffe avgjørelser om hvor mye hjelp den enkelte skal få. I utøvelsen av sitt yrke må de kunne skille mellom personlige, faglige og samfunnsmessige verdier. Problematisering av aktuelle verdier og arbeid med etiske dilemmaer bør derfor ha en sentral plass i studiet av etikk.
Samarbeid med brukerne skal være utgangspunkt for tiltak. Brukernes egne valg må settes i fokus. Å ha et brukerperspektiv innebærer å ha et sett av verdier som er forpliktende for helse- og sosialarbeidere.
Studentene skal gjennom studiet i etikk;
· utvikle et helhetlig syn på mennesket og respekt for menneskets integritet og rettigheter
· utvikle forståelse for etiske dilemmaer på samfunnsplan knyttet til helse‑ og sosialpolitikken og konsekvensene for levekår og velferd
· oppøve evne til å avsløre verdikonflikter og etiske dilemmaer i praktisk helse‑ og sosialarbeid på individ‑, gruppe‑ og samfunnsnivå, og oppøve evne til etisk refleksjon og utvikle etisk handlingsberedskap
Sentrale tema;
· menneskerettighetene
· etisk teori; pliktetikk, sinnelagsetikk, konsekvensetikk og omsorgsetikk
· aktuelle verdier og normer i samfunnet og i helse‑ og sosialfagene, hvordan de henger sammen med og styrer praktisk handling
· ulike verdioppfatninger, menneskesyn og livssyn
· etiske dilemmaer i helse‑ og sosialsektoren og trening i etisk refleksjon
· samfunnsutviklingen sett i forhold til utfordringene i helse‑ og sosialsektoren og utviklingen av verdier og normer
· makt, tvang og kontroll
· yrkesetikkens prinsipper og verdier
· taushetspliktens etiske sider
5
VEKTTALL
Behovene befolkningen til enhver tid har for helse‑ og sosialtjenester har nær sammenheng med de problemene samfunnsutviklingen skaper. Økt kunnskapsnivå i befolkningen og økte forventninger til tilgjengelighet og kvalitet i helse‑ og sosialsektoren stiller høye krav til yrkesutøvelsen.
3
vt
Det er nødvendig med samarbeid på tvers av forvaltningsnivåene, over fylkes‑ og kommunegrensene og over profesjonsgrensene. Kunnskaper om aktører og beslutningsprosesser i helse‑ og sosialtjenesten og innenfor det politiske systemet er viktige i dette emnet.
Yrkesutøverne kan arbeide innenfor og utenfor det offentlige hjelpeapparat. Oppgavefordeling mellom privat og offentlig virksomhet er derfor et viktig tema.
For helse‑ og sosialarbeiderne skal brukernes rettigheter og levekår stå i fokus. Lovverket som regulerer de ulike deltjenestene vil også direkte eller indirekte regulere brukernes rettigheter i forhold til tjenestene.
Effektivitet i helse‑ og sosialsektoren er viktig, og stiller krav til kunnskaper om de helse‑ og sosialpolitiske prioriteringene som til enhver tid er gjeldende. Dette temaet ligger i skjæringspunktet mellom emnene etikk og helse‑ og sosialpolitikk, og vil derfor kunne vektlegges innenfor begge områdene.
Fortsatt er det forskjeller i levekår mellom ulike grupper i befolkningen. Sammenhengen mellom samfunnsutvikling og individuelle problemer med hensyn til helse, sykdom og sosiale problemer er sentral.
Studentene skal gjennom studiet i stats‑ og kommunalkunnskap, helse‑ og sosialpolitikk tilegne seg kunnskaper om;
· forvaltningsnivåer og beslutningsprosesser
· velferdssamfunnet og helse‑ og sosialpolitikken
· relevante lover, om lovgrunnlag og rettssikkerhet
· rammene for eget arbeid og oppgavefordelingen mellom yrkesgruppene
· hvordan prioriteringer i samfunnet generelt, og i helse‑ og sosialpolitikk spesielt, får konsekvenser for ulike brukergrupper
· hvordan de selv kan påvirke helse‑ og sosialpolitikken
Sentrale tema;
· helse‑ og sosialsektoren på kommunalt, regionalt og statlig nivå
· beslutningsprosesser i helse‑ og sosialsektoren
· aktører innenfor helse‑ og sosialtjenesten
· forholdet mellom offentlig og privat ansvar og omsorg
· velferdsstatens utvikling
· sammenhengen mellom samfunnsutvikling, levekår og opplevde helse‑ og sosialproblemer
· profesjonalisering i helse‑ og sosialsektoren samt beskrivelse av yrkesgruppene i helse‑ og sosialfeltet
· lovverket som regulerer helse‑ og sosialsektorens virkefelt samt lov om folketrygd, brukerrettigheter, taushetsplikt og rettssikkerhet
· finansiering av tjenestene og brukerbetaling
· helse‑ og sosialpolitiske prioriteringer
· kvalitetssikring, internkontroll og kvalitetsutvikling
2
vt
Yrkesutøverne skal samarbeide med brukerne og sette deres rettigheter og behov i fokus. Samarbeidet mellom yrkesutøver og bruker skal bygge på respekt for brukernes kunnskaper, erfaringer og personlige valg. Kommunikasjonen er derfor av sentral betydning, og det er viktig å erkjenne og beherske forholdet mellom brukernes språk og fagspråket.
Ulike yrkesgrupper innenfor helse‑ og sosialsektoren skal i noen tilfeller utføre sine tjenester overfor de samme brukerne. For å hjelpe den enkelte bruker vil det ofte være nødvendig å samarbeide med andre yrkesgrupper. Utfordringen som dette stiller yrkesutøverne overfor, er et viktig tema innenfor dette delemnet.
Økende innvandring medfører at etnisk, kulturell og religiøs pluralisme blir en del av vår egen samfunnsutvikling. For helse- og sosialarbeiderne vil dette bety at man i større grad må forholde seg til pasienter/klienter med andre normer og verdier. En tverrkulturell forståelse er nødvendig for helse- og sosialpersonell.
Studentene skal gjennom studiet i kommunikasjon og samhandling utvikle sine ferdigheter;
· i kommunikasjon og samarbeid
· i å oppøve evne til lagarbeid, både sammen med brukerne og andre yrkesgrupper
· i å tilegne seg kunnskaper om samarbeidsformer og andre faggruppers kompetanse
Sentrale tema;
· kommunikasjon mellom yrkesutøver og bruker
· tverrkulturell kommunikasjon
· kommunikasjon i smågrupper og organisasjoner
· oppøving av evne til samarbeid og konfliktløsning
Sykepleierutdanningens
historie i Norge
Etableringen av sykepleieskolen ved
Diakonissehuset i Kaiserswerth i Tyskland i 1839 og utdanningen av sykepleiere
ved Nightingaleskolen ved St. Thomas Hospital i London fra 1860 fikk stor
betydning for norsk sykepleierutdanning.
I Norge startet utdanning av sykepleiere ved
Diakonissehuset i Oslo i 1868. Leder var Cathinka Guldberg som hadde utdannet
seg i Kaiserswerth. Sykepleiere fra Diakonissehuset fikk opplæring i sykepleie-
og kristendomsfaget og ble raskt et verdifullt bidrag til helsetjenesten i
Norge. Ved århundreskiftet ble flere nye sykepleieskoler opprettet av livsyns-
og humanitære organisasjoner og kommunale sykehus.
Den første sykepleieloven som regulerte
utdanningen kom i 1948. Den la til grunn at utdanningen skulle være 3-årig.
“Vilkår for offentlig godkjenning av grunnskoler i sykepleie” ble fastsatt ved
kongelig resolusjon i 1950. Sykepleieloven ble revidert i 1960 og medførte
bl.a. at staten refunderte undervisningsutgifter til eierne av skolene.
Utdanningene ble adskilt fra sykehusene, og det ble opprettet egne styrer.
Vilkårene for godkjenning av sykepleieskoler ble endret i 1962. Endringen var
hovedsakelig basert på at elevene skulle være i sykehuset for å lære sykepleie,
ikke for å gi billig arbeidshjelp. Utdanningen bar preg av å være en
lærlingeordning til 1975, da ble det vedtatt å innføre studiesosiale vilkår og
semesterordning.
Omorganiseringen av sykepleierutdanningen og øvrige helsefagutdanninger de siste tiårene er omtalt under punkt 1.2 i generell del.
År 2000 tilbyr 22 av 26 statlige høgskoler grunnutdanning i sykepleie. I tillegg har 5 private livssynshøgskoler slik utdanning.
Høgskolene har også ansvar for en rekke etter- og videreutdanningstilbud i sykepleie, mens universitetene tilbyr sykepleiestudier på hovedfagsnivå.
Sykepleiefagets
historiske utvikling
Mange av lederne ved de eldste skolene hadde
hentet impulser fra Florence Nightingale. Hun la vekt på at
sykepleierutdanningen skulle være både en teoretisk og praktisk opplæring. Det
var viktig å utvikle en høyverdig moral, og elevene skulle under utdanningen bo
på et eget elevhjem.
Den første norske læreboken i sykepleie ble
utgitt i 1877. Denne og andre eldre lærebøker framholdt at pleie og observasjon
var hovedelementene i faget. For å ivareta disse funksjonene inneholdt bøkene
også kunnskap om anatomi, sykdomslære og medisinsk behandling. Fram til
1970-tallet og i samsvar med de store framskritt som skjedde innenfor medisinsk
behandling fikk de naturvitenskapelige fagene gradvis en mer dominerende plass
i sykepleierutdanningen.
Sykehusene ble ansett for å gi den beste
praksisopplæring, og få elever fikk erfaring med sykepleie utenfor
institusjoner. Først på slutten av 1960-tallet ble hjemmesykepleie og
helsestasjonsarbeid vurdert som viktige praksisområder.
Den amerikanske sykepleieren Virginia Henderson
utarbeidet i 1955 en definisjon på sykepleie som beskrev sykepleierens
selvstendige funksjon. Samtidig startet en utvikling av sykepleie til et
vitenskapelig fagområde. Dette utløste en diskusjon om fagets innhold og
verdigrunnlag i Norge. Diskusjonene munnet hovedsakelig ut i en forståelse av
at sykepleierutdanningen burde ha et sterkt innslag av samfunns- og
humanistiske fag i tillegg til naturvitenskapelige fag.
Sykepleiefagets historiske tradisjon sier noe om sentrale elementer i fagets kunnskapsgrunnlag og yrkesutøvelsen. En viktig dimensjon ved sykepleiekunnskap er at tilegnelsen av kunnskap er nært knyttet til anvendelsen av den samme kunnskapen. Sykepleie som pleie av det syke mennesket forutsetter forståelse av sykdommens konsekvenser for den syke samt kunnskap om opplevelsesaspektet ved det å være syk. Kunnskap om det å være syk forutsetter evne til innlevelse og en deltakende holdning.
Sykepleiekunnskapen skal sette mennesket i stand til å forebygge sykdom, mestre konsekvenser av sykdommen eller gjøre sykdomstilstanden til å leve med.
Tilegnelsen av kunnskap om det syke mennesket eller
mennesket som truet av sykdom forutsetter kunnskap fra en rekke disipliner. Den
medisinske kunnskapen står imidlertid i en særstilling. Sykepleiens kliniske
kompetanse forutsetter kunnskap om den enkelte sykdoms særtrekk og om
menneskets ulike reaksjoner på sykdom eller trussel om sykdom. Sykepleien
henter derfor vesentlig kunnskap fra patofysiologi og sykdomslære. Sykepleiens
fokus i forhold til beslektede disipliner som medisin og andre helsefag er
likevel særegent: Sykepleie forholder seg først og fremst til pleie og
kontinuerlig omsorg for den syke som syk, med grunnlag i en forståelse av erfaringsdimensjonen
ved sykdom og den enkelte sykdoms særtrekk. Dermed blir lindring,
mestringshjelp og den daglige ivaretakelsen av den syke en sentral funksjon.
Medisinen omfatter utredning, diagnostikk og behandling av sykdom og skade.
Sykepleiekunnskapen har tre vesentlige målområder:
1. Sykepleiekunnskapen skal sette en i stand til en helhetlig ivaretakelse av den syke ut fra en forståelse av opplevelsesdimensjonen ved sykdom og trussel om sykdom
2. Sykepleieren skal ha kunnskap om og videreutvikle kliniske metoder for pleie ved ulike sykdomstilstander, ulike tilstander av helsesvikt eller trussel om helsesvikt
3. Sykepleie innebærer assistanse ved medisinsk behandling og involvering i koordinering av behandlingen. Kunnskapen må bidra til dette.
Det ble i 1999 vedtatt flere nye helselover som forventes å tre i kraft fra årsskiftet 2000/2001. Lovene er:
· Lov om helsepersonell
· Lov om spesialisthelsetjenesten
· Lov om pasientrettigheter
· Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern
I tillegg setter også Lov om helsetjenesten i
kommunene rammer med konsekvenser for utøvelse av sykepleieryrket.
Hensikten med felles lov om helsepersonell er bl.a. å regulere virksomheten til ulike aktører som opptrer på samme arena med samme overordnede mål. Det legges til grunn at felles lov også vil tilrettelegge for samarbeid og kunne bidra til fellesskapsfølelse og helhetstenkning, men den enkelte helseprofesjon vil fortsatt ha sitt særpreg og sin yrkesidentitet.
Sykepleiere skal som annet helsepersonell utføre arbeidet med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes utfra sykepleierens kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig. Med sykepleierens kvalifikasjoner siktes det så vel til den formelle grunn- og videreutdanning som de reelle erfaringer som oppnås gjennom utøvelsen av yrket. Plikten til forsvarlighet knyttes bl.a. til:
· krav om å kjenne og innrette yrkesutøvelsen etter faglige begrensninger, og plikten
for den enkelte sykepleier til å holde seg faglig oppdatert
· plikt til innhente nødvendig informasjon om pasienten og til å innhente samtykke til behandling
· plikt til involvering av pasienter i behandlingen og bestemmelser om utilbørlig påvirkning av pasienter
· taushetsplikt
· plikt til avhold fra rusmidler
· plikt til å delta i undersøkelse i forbindelse med straffbare forhold og ved smittefare
· plikten til å dokumentere virksomheten
· opplysnings- og meldeplikt
· plikt til å gi øyeblikkelig hjelp som gjelder uansett arbeidssted og i fritiden
Loven gjelder også for studenter og elever i praksis. Det innebærer at disse sidestilles med autorisert helsepersonell for eks. med hensyn til forsvarlig yrkesutøvelse.
I lov om spesialisthelsetjenesten forpliktes eier av virksomheter som omfattes av loven å gi slik opplæring, etter- og videreutdanning som er nødvendig for at den enkelte skal kunne utføre arbeidet forsvarlig. Bestemmelsen innebærer ikke en rett for helsepersonell til etter- og videreutdanning, men den gir institusjonseier et ansvar for opplæring og tilrettelegging.
Av nye rettigheter som trekkes fram i lov om pasientrettigheter er:
· rett til vurdering og fornyet vurdering av spesialisthelsetjenesten
· rett til (delvis) fritt sykehusvalg
· rett for pasienten til å bestemme over seg selv
· rett til informasjon og innsyn i journal
Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern gir bl.a. regler om
· frivillig psykisk helsevern
· tvungen psykisk helsevern; herunder regler for anvendelse av og saksbehandling ved etablering av dette
· Utarbeidelse av individuelle planer for behandling og oppfølging
Lov om helsetjenesten i kommunene legger til grunn at kommunen har ansvar for helsetjenester ved å fremme folkehelse og gode sosiale og miljømessige forhold, og ved å forebygge og behandle sykdom, skade eller lyte. Videre reguleres hvilke deltjenester kommunene er forpliktet til å sørge for. Dette er allmennlegetjeneste, fysioterapitjeneste, sykepleie, jordmortjeneste, sykehjem eller boform for heldøgns omsorg og pleie samt medisinsk nødmeldetjeneste. Sykepleiere vil i kommunene ha oppgaver knyttet til bl.a. opplysningsvirksomhet, forebygging, habilitering, rehabilitering og behandling av sykdom, skade eller lyte i første rekke i tilknytning til hjemmesykepleie, sykepleie i boformer for heldøgns omsorg, helsestasjonsvirksomhet, helsetjeneste i skolene og jordmortjeneste.
Også i kommunehelsetjenesteloven understrekes arbeidsgivers plikt til å sørge for nødvendig opplæring av personellet.
Sykepleiefaglig kompetanse uttrykker helheten i de kunnskaper,
holdninger og ferdigheter en nyutdannet sykepleier skal kjennetegnes ved.
Kompetansen omfatter studentens totale og relevante forutsetninger for å
praktisere faglig forsvarlig sykepleie. Helheten av sykepleiefaglig kompetanse
kan beskrives ved 5 delelementer av kompetanse. Utdanningen legger til rette
for at studenten oppøver kompetanse innen alle disse elementene.
q
Teoretisk-analytisk
kompetanse
q Praktisk kompetanse
q Læringskompetanse
q Sosial kompetanse
q Yrkesetisk kompetanse
Teoretisk- analytisk kompetanse innebærer at studenten viser evne og vilje til
å observere, analysere, reflektere og systematisere. Denne kompetansen er
basert på teoretisk forståelse, analytisk evne og kunnskaper samt evne og vilje
til å vurdere egne handlinger og ferdigheter.
Praktisk kompetanse er evne og dyktighet til å iverksette
sykepleiespesifikke tiltak og handlinger. Disse er karakterisert ved å være
planlagte og hensiktsmessige, hvor studentens evne til systematisk tenkning og
problemløsning er en grunnleggende forutsetning.
Læringskompetanse er knyttet til studentens evne og vilje til selv
å kunne tilegne seg ny kunnskap og anvende denne i nye sammenhenger. Det vil si
evnen til å lære og lære.
Sosial kompetanse kjennetegnes av evne og vilje til å etablere,
gjennomføre og være utholdende i mellommenneskelige forhold. Orientering mot
andre, empati, situasjonsforståelse, selvtillit, mot, samhandlings- og
kommunikasjonsferdigheter er vesentlige elementer.
Yrkesetisk kompetanse viser seg ved at studenten er i stand til å
fatte etisk velbegrunnet valg basert på det regelverk og de normer og verdier
som styrer og innvirker på yrkesutøvelsen. En sykepleier må daglig kunne gjøre
valg og prioritere i sin utøvelse av sykepleie utfra etiske refleksjoner og hva
som er best for pasienten.
Integrasjon av kunnskaper fra alle delelementene medvirker til
sykepleiefaglig innsikt og kompetanse rettet direkte mot pasienter og
pårørende.
Kunnskapstilfanget innen sykepleie er komplekst og omfattende.
Samfunnets behov for sykepleiere i alle deler av helsetjenesten krever variert
grad av spesialisering innen medisinsk-teknologiske områder og velutdannede
sykepleiere innen ledelse, undervisning, veiledning og fagutvikling. En
nyutdannet sykepleier vil derfor ha behov for opplæring og etter- og
videreutdanning for å gjøre seg kvalifisert til de ulike funksjonene.
Rammeplanen nytter begrepene handlingskompetanse og
handlingsberedskap for å beskrive at arbeidsgivers forventning til den
nyutdannedes funksjonsdyktighet vil avhenge av hvilke sykepleieoppgaver/områder
det er tale om.
Handlingskompetanse knyttes til områder hvor det forutsettes at
utdanningen har ansvar for å bidra til yrkesutøverens selvstendige fungering.
Den nyutdannede sykepleier skal ha handlingskompetanse til å ivareta og utøve oppgaver som er sentrale i yrkesfunksjonen.
Kompetansen er hovedsakelig rettet mot pasienter og pårørende og ivaretar
grunnleggende funksjoner i sykepleie. Den nyutdannede sykepleier skal kunne
planlegge og evaluere eget arbeid og lede sykepleien til en eller flere
pasienter.
Handlingsberedskap knyttes til områder der utdanningen bidrar til
at nyutdannede sykepleiere har kunnskaper om feltet, men mangler nødvendig
erfaring og mer spesialisert opplæring for å kunne handle selvstendig. Først
etter at arbeidsgiver har lagt til rette for opplæring og etter- og
videreutdanning kan nyutdannede sykepleiere forventes å ta selvstendig ansvar
for å ivareta områder som utdanningen gir handlingsberedskap til. Den
nyutdannede vil ha handlingsberedskap til å undervise og veilede studenter og
medarbeidere, administrere og lede sykepleietjenesten til grupper av pasienter
og medarbeidere, og i tillegg beredskap for mer avanserte deler av klinisk
sykepleieutøvelse. Beredskapen omfatter også fag- og kvalitetsutvikling av
sykepleietjenesten.
Helsepersonellovgivningen legger til grunn at enhver helsearbeider utøver yrket på en faglig forsvarlig måte og er bevisst sin egen kompetanse. Oppgavene man utfører som sykepleier, forutsetter anvendelse av kunnskaper fra naturvitenskapelige, samfunnsvitenskapelige, medisinske og sykepleiefaglige emner, samt evne til samarbeid og kommunikasjon.
Helsefremmende og forebyggende
oppgaver
Sykepleierens sentrale funksjon i det forebyggende helsearbeidet er å forhindre at komplikasjoner eller nye helseproblemer oppstår. Sykepleieren har en viktig oppgave i å støtte opp om helsefremmende prosesser hos pasientene, og å kunne bruke sin kunnskap i tverrfaglig samarbeid om helsefremmende og forebyggende arbeid. Oppgaver i forhold til friske mennesker vil også være viktig, blant annet oppgaver knyttet til smittespredning og iverksetting av nødvendige hygieniske tiltak.
Behandling
Sykepleierens medansvar for behandling innebærer å understøtte livsprosesser som fører til helbredelse. Sykepleieren har et selvstendig ansvar som omfatter iverksetting og oppfølging av forordnet behandling og informasjon, herunder observasjon, vurdering og rapportering av effekten. Utdeling av legemidler utføres av sykepleieren etter medisinsk ordinasjon. Sykepleieren har et selvstendig ansvar for å håndtere legemidlene forskriftsmessig, og på bakgrunn av kunnskaper i farmakologi observere og rapportere virkninger og bivirkninger til lege. Sykepleieren skal kunne betjene det mest vanlige medisinske utstyret og har medansvar for å kvalitetssikre dette utstyret for anvendelse.
Pasientens opplevelse av situasjonen og miljøet rundt behandlingsopplegget har betydning for sykdomsforløpet. En sentral del av sykepleien er å tilrettelegge et miljø preget av hygiene, estetikk og ro.
Lindrende oppgaver
Smerte, resignasjon og sorg forekommer ofte ved sykdom, lidelse og død. På grunnlag av faglige observasjoner og vurderinger iverksetter sykepleieren tiltak basert på informert samtykke som skal redusere smerter og ubehag hos pasienten. En stor og viktig gruppe er pasienter som anses som medisinsk ferdigbehandlet. Dette kan være mennesker med store lidelser som i mange tilfeller har behov for sykepleie for å kunne mestre hverdagen. Lindrende oppgaver omfatter også psykososiale tiltak som kan bidra til å bedre pasientens og pårørendes opplevelse av situasjonen.
Rehabiliterende og habiliterende oppgaver
Denne oppgaven retter seg mot mennesker hvor sykdom eller skade har ført til behov for ny kunnskap og/eller oppøving av ferdigheter for å mestre en ny livssituasjon. Sykepleieren arbeider med å dyktiggjøre pasienten til å dekke grunnleggende behov samt å kunne mestre dagliglivet. Sykepleieren møter pasienten tidlig i sykdomsforløpet, noe som kan bidra til at rehabiliterings- og/eller habiliteringsarbeidet kan komme raskt i gang. Samarbeid og kommunikasjon med andre yrkesgrupper og pårørende er en forutsetning i arbeidet. Sykepleieren søker å motivere pasienten til egeninnsats gjennom ulike aktiviteter og følger samtidig opp tiltak foreslått av andre faggrupper.
Undervisning og veiledning til pasienter og
pårørende
Sykepleieren har som oppgave å undervise og veilede pasienter og pårørende innen sitt fagområde. Undervisningen og veiledningen skal baseres på de problemer og behov som oppstår i forbindelse med sykdom og lidelse, men kan også være knyttet til forebyggende arbeid, eksempelvis gjennom helseopplysning.
Administrative oppgaver
Den
nyutdannede sykepleieren skal kunne ivareta administrative oppgaver ved å
administrere eget arbeid og lede sykepleien til en mindre gruppe pasienter.
Handlingskompetansen innebærer også ledelse overfor mindre grupper av
medarbeidere og studenter som er direkte involvert i sykepleieutøvelsen.
Fagutviklende oppgaver
I helsetjenesten må sykepleieren ta del i virksomhetens kvalitetsutvikling av tjenestene. Sykepleieren har plikt til å holde seg faglig a jour. Den kliniske sykepleieutøvelsen skal kunne dokumenteres, evalueres og formidles og utøves i samsvar med krav i lover og forskrifter.
Handlingsberedskap
omfatter kunnskaper som etter opplæring, veiledning og praksiserfaring kan
videreutvikles til selvstendige funksjoner innen ledelse, undervisning,
veiledning og fagutvikling.
Undervisning og veiledning av medarbeidere
og studenter
Sykepleiere har undervisnings- og veiledningsansvar overfor det øvrige pleiepersonalet, studenter og andre som er helt eller delvis involvert i utøvelsen av sykepleie. En nyutdannet sykepleier vil ha behov for kunnskaper og erfaringer om praksisstedets egenart for å inneha fullstendig handlingskompetanse innen undervisning og veiledning.
Handlingsberedskap omfatter kunnskaper om endringsstrategier, men for at den nyutdannede skal bli en kompetent endringsagent kreves ytterligere kunnskaper og veiledning.
Administrasjon og ledelse
Sykepleieren har ansvar for å organisere og lede sykepleieutøvelsen på ulike nivå. Grunnutdanning i sykepleie gir beredskap til å lede og administrere grupper av pasienter og yrkesutøvere som er direkte involvert i sykepleien. Beredskapen omfatter kunnskaper om det koordinerende arbeidet som skal sikre høy kvalitet i tilbudet til pasienter og pårørende. Kvalitetsutvikling er nært forbundet med interesse for og muligheter til individuell og kollektiv fag- og kompetanseutvikling. Ledelse i klinisk virksomhet krever fagkunnskap, personlige egenskaper og egnethet, samt erfaring og formell kompetanse i ledelse. Lederen må kunne ivareta pasientens rett til medbestemmelse. Det innebærer også å kunne arbeide med problemer og konflikter i et tverrfaglig miljø.
Fagutvikling og forskning
Systematisk arbeid med fag- og kvalitetsutvikling vil kunne bidra til at sykepleier utfører klinisk utviklingsarbeid eller deltar i klinisk forskning. Arbeidsgivers ønske og behov for en sykepleietjeneste i utvikling er grunnlaget for at sykepleieren utvikler kliniske prosjekter i tråd med endringer i samfunn og befolkningssammensetning. Dette arbeidet krever erfaring og etter- og videreutdanning innen forskning og utviklingsarbeid.
Grunnutdanning i sykepleie skal utdanne
selvstendige, ansvarsbevisste, endrings- og pasient- orienterte sykepleiere som
viser evne og vilje til en bevisst og reflektert holdning i utøvelsen av
sykepleie. Utdanningen skal gi kompetanse som kvalifiserer for offentlig
godkjenning som sykepleier etter gjeldende regler.
Grunnutdanning skal kvalifisere for et yrke og
en yrkespraksis som er i stadig utvikling og endring. Et sentralt formål med
grunnutdanning i sykepleie er å utdanne yrkesutøvere som aktivt kan møte de
utfordringer og muligheter helse- og sosialtjenesten byr på. Læring må på denne
bakgrunn ses i et livslangt perspektiv. Ansvaret for å videreføre den livslange
læringen ligger både hos yrkesutøver og arbeidsgiver.
q utdanne sykepleiere i tråd med samfunnets behov
og helsepolitiske prioriteringer, pasientens behov og sykepleiefagets
utvikling, samt krav til yrkesutøvelse
q møte pasienter og pårørende med varhet,
innlevelse og moralsk ansvarlighet
q utøve sykepleie som bygger på en forståelse av
fagets tradisjon, egenart og verdimessige grunnlag
q være bevisst sin egen omsorgsvilje og -evne
q vurdere sykepleie utfra
pasientmedvirknings-perspektiv
q utøve sykepleie ut fra et menneskesyn som bygger
på respekt, likeverd og ansvar for svake grupper
q utøve faglig forsvarlig sykepleie overfor
mennesker i alle aldersgrupper som er utsatt for sykdom og skade, akutt og
kronisk syke, funksjonshemmede, rehabiliteringstrengende og mennesker som er i
siste fase av livet
q planlegge, gjennomføre, dokumentere,
kvalitetssikre og evaluere sykepleietiltak
q undervise og veilede pasienter
q anvende prinsipper for arbeidsledelse ved
sykepleieansvar for enkeltpasienter
q være aktivt oppsøkende for å tilegne seg
erfaring og kunnskap
q kunne samarbeide på alle nivå i organisasjonen
q forstå helsetjenestens oppbygging og oppgaver og
ha kunnskaper om lover, regler og øvrige rammebetingelser som styrer
sykepleierens virksomhet
q utvise en kritisk-analytisk holdning til
helsetjenesten
q utøve tverrfaglig og tverretatlig samarbeid
Studenten skal etter endt utdanning ha utviklet
handlingsberedskap til å:
q undervise og veilede studenter og medarbeidere
q lede og administrere sykepleieutøvelsen overfor
grupper av pasienter og medarbeidere
q initiere egen fagutvikling og delta i
planlegging og utvikling av framtidig helsetjeneste
Innholdet i
sykepleierutdanningen utgjør 60 vekttall. Det vil si at et treårig
heltidsstudium tilsvarer 20 vekttall per år.
Sykepleieutøvelse læres
gjennom integrasjon av praktiske og teoretiske studier med basis i sykepleie
som fag og dets vitenskapelige og yrkesmessige grunnlag. I tillegg danner
medisinske, natur- og samfunnsvitenskapelige emner utgangspunkt for videreutvikling
av sykepleiefaget.
I rammeplanen er
utdanningen delt inn i fire hovedemner. I fagplanen viser høgskolen hvordan de
ulike hovedemner og delemner integreres. Høgskolen fastsetter plassering av de
enkelte sekvenser i utdanningsprogrammet ut fra tilgjengelig veiledning i praksis
og fagdidaktiske valg. Deler av studiet kan gjennomføres som fellestiltak med
andre utdanninger for å fremme vilje og kompetanse til samarbeid med framtidige
yrkesutøvere.
Praksisstudier utgjør
et vesentlig innslag i sykepleierutdanningen. Disse studeres med utgangspunkt i
alle hovedemnene. Det kliniske feltets egenart vil være avgjørende for hvordan
de ulike hovedemnene vektlegges. Praksis skal utgjøre totalt 30 vekttall.
Praksisstudiene er nærmere omtalt under kap.11.
|
|
|
HOVEDEMNE 1 SYKEPLEIENS FAGLIGE OG
VITENSKAPELIGE GRUNNLAG, 1 A Historie, tradisjon og yrkesetikk 3 vt 1 B Sykepleiens vitenskapsteoretiske grunnlag, fagutvikling og forskning i sykepleie 3 vt 1 C Vitenskapsteori og forskningsmetode 2 vt* 1
D Etikk
3 vt* |
|
HOVEDEMNE 2 SYKEPLEIEFAGET OG
YRKESGRUNNLAGET, inkludert
praksisstudier 24 vt 2
A Sykepleierens funksjon og oppgaver
i spesialisthelsetjenesten 12 vt 2
B Sykepleierens funksjon og oppgaver
i kommunehelsetjenesten 12 vt |
|
HOVEDEMNE 3 MEDISINSKE OG
NATURVITENSKAPELIGE EMNER, inkludert praksisstudier 15 vt 3 A Anatomi, fysiologi og biokjemi
4 vt 3
C Mikrobiologi, infeksjonssykdommer
og hygiene 3 vt |
|
HOVEDEMNE
4 SAMFUNNSVITENSKAPELIGE
EMNER, inkludert
praksisstudier 10 vt 4
A
Psykologi og pedagogikk
3 vt 4
C Sosiologi og sosialantropologi
2 vt 4
D Stats- og kommunalkunnskap, helse-
og sosialpolitikk, |
* angir vekttall fra generell del og er nærmere beskrevet i kapittel 5
11 vekttall
Hensikten med
hovedemnet er at studenten skal lære om og utvikle forståelse for fagets
historikk, idégrunnlag og yrkesetikk. Studenten skal forstå ulike perspektiver,
teorier og modeller for å beskrive sykepleie som fag og yrke. Studenten skal
utvikle forståelse for forholdet mellom teori og teoretiske antagelser på den
ene siden, og praktisk og situasjonsbetinget yrkespraksis på den annen side.
Studenten skal anvende
kunnskap fra de andre hovedemnene sammen med det fagspesifikke fundamentet for
å vurdere og forstå pasienters behov for sykepleie. Gjennom studier i emnet
skal studenten utvikle kompetanse til å anvende ulike teorier, modeller og erfaringsbasert
kunnskap og kunne begrunne sine valg.
Hensikten med delemnet er å rette fokus mot
sykepleiefagets historie, idé- og verdimessige grunnlag. Delemnet skal bidra
til forståelse for historiens betydning for utvikling av sykepleie som yrke og
vitenskap. Studenten skal oppøve en kritisk og analytisk holdning til
sykepleiefaget og yrkesutøvelsen.
Etiske dilemma i møtet med pasienter og
pårørende er sentrale lærings- og utviklingsområder.
Sentrale tema:
q sykepleiens historie
q yrkesetikk og medisinsk etikk
q etiske dilemma i utøvelse av sykepleie
Hensikten med delemnet er å studere
sykepleiefaglige begreper, teorier og modeller som danner basis for forståelsen
av faget og yrket. Anvendelse av den teoretiske forståelsen skal bidra til
utøvelse av sykepleie av høy kvalitet. Studenten skal kunne finne fram til,
lese og vurdere kritisk forskning i sykepleie.
Sentrale tema:
q sykepleie
som vitenskap og klinisk fag
q begreper, teorier og modeller i sykepleie
Beskrivelse av
innholdet i delemnet går fram av kapittel 5 i den generelle delen.
Beskrivelse
av innholdet i delemnet går fram av kapittel 5 i den generelle delen.
24 vekttall
Hensikten med hovedemnet er at studenten skal
integrere kunnskaper fra sykepleiens faglige, medisinske, naturvitenskapelige
og samfunnsvitenskapelige grunnlag. Hovedemnet skal bidra til forståelse for
hvordan sykdom finner sitt uttrykk både individuelt og hos grupper av
pasienter. Studenten skal kunne vurdere subjektive og objektive kriterier for
sykdom og helse hos den enkelte pasient. Fokus rettes mot selve sykdommen og
pasientens opplevelser og beskrivelser av det å være syk. Studenten skal oppnå
forståelse for sykdom og helsetjeneste fra et pasient- og samfunnsperspektiv.
Hovedemnet skal bidra til at studenten oppnår
forståelse for sykepleie både som planlagt aktivitet og som situasjonsbestemte
handlinger. Studenten skal oppøve kompetanse og vilje til å tilpasse sykepleie
i forhold det ulike pasienter og situasjoner krever. Ethvert tiltak som
iverksettes innebærer prioriteringer og valg. Studenten skal lære å begrunne
sine valg og handlinger både faglig og etisk, og kunne utvise kreativitet og
ansvar i sine handlingsvalg.
Felles for disse delemnene er at studenten skal
lære å vurdere, planlegge, gjennomføre, evaluere og dokumentere sykepleie til
akutt, kritisk og kronisk syke, funksjonshemmede, rehabiliteringstrengende og
til mennesker med psykiske lidelser i alle aldersgrupper. Kompleks pleie og
behandling utføres både i kommune- og spesialisthelsetjenesten. Felles for alle
pasienter er behovet for omsorg under sykdomstilstand og ved endringer i
livssituasjonen.
Studenten skal kunne ta utgangspunkt i
pasientens grunnleggende behov, ressurser og helsetilstand. Studenten skal
kunne vurdere pasientens tilstand og i nødvendig samarbeid med medisinsk eller
annen fagperson kunne iverksette tiltak som kan bidra til pasientens opplevelse
av helsemessig framgang/ at forverring hindres og evne til å mestre sin
livssituasjon. Studenten skal ha innsikt i liv-død-problematikk og kunne utøve
sykepleie til pasienter som har behov for lindring av lidelser og hjelp til en
verdig død.
Studenten skal lære behandlende, lindrende,
rehabiliterende/habiliterende, helsefremmende og forebyggende oppgaver med
utgangspunkt i pasientens behov og situasjon. Studenten skal kunne iverksette
livreddende tiltak og førstehjelp. Videre skal studenten benytte seg av og
styrke sine kunnskaper i farmakologi ved å administrere medikamenter og
observere virkninger og bivirkninger. Kunnskaper om mikrobiologi og spredning
av smittestoffer kreves for å kunne iverksette tiltak for å ivareta et
hygienisk forsvarlig miljø.
I fokus er også læring om pasienter med psykiske
problemer og hvordan en sykepleier forholder seg til og utøver sykepleie
overfor mennesker med psykiske lidelser.
Studenten skal være oppmerksom på og imøtekomme
pasienter og pårørendes behov for informasjon, undervisning, veiledning og
støtte.
Delemnet omfatter læring om sykepleierens
funksjon i en sammenhengende behandlingskjede, på ulike forvaltningsnivå og
overfor pasienter i alle aldre. Studenten skal ha kunnskaper om og forståelse
for betydningen av samarbeid med ulike etater, andre sykepleiere og
yrkesgrupper. Studenten skal utvikle forståelse for pasienters og pårørendes
opplevelser og reaksjoner på sykdom.
Helsefremmende og forebyggende arbeid er
sentralt i delemnet. I det helsefremmende arbeidet står styrking av de positive
faktorer hos individet eller miljøet i sentrum. Studenten skal tilegne seg
kunnskaper om risikofaktorer av individuell eller miljømessig karakter, ha
innsikt i tiltak for å fremme helse, forebygge sykdom, få erfaring med
tverrfaglig og tverretatlig planarbeid og bidra til gjennomføring av
helsefremmende og forebyggende tiltak i kommunene eller lokalmiljøet. Studenten
skal ha kunnskaper om og forstå betydningen av helseopplysning.
Studier om sykepleierens funksjon i
spesialisthelsetjenesten skal bidra til at studenten kan vurdere og forstå
hvordan sykehusmiljøet påvirker situasjonen.
Sentrale
målgrupper for studier i kommunehelsetjenesten er mennesker med fysisk og/eller
psykisk funksjonshemming, pasienter med varierte pleie- og omsorgsbehov og
pasienter under rehabilitering/habilitering. Endringer i helsetjenesten ved at
avanserte behandlingsopplegg utføres i hjemmet eller kommunenes institusjoner
krever at sykepleieren har kunnskaper om og kan behandle aktuelt utstyr.
Studenten skal gjennom delemnet ha innsikt i og
erfaring med pasientens hjem som arbeidsplass og forstå hvilken betydning dette
har for relasjonen mellom pasient og sykepleier. Videre skal studenten ha kjennskap
til aktuelle hjelpemidler og støtteordninger som pasientene kan benytte seg av.
Studenten skal ha innsikt i de ulike institusjoner og behandlingstilbud innen
kommunehelsetjenesten.
En nyutdannet sykepleier har handlingskompetanse
til å utøve grunnleggende sykepleie og livreddende førstehjelp dersom
pasientens sykdoms- og behandlingsforløp er som forventet.
Sykepleierens funksjon i spesialist- og
kommunehelsetjenesten krever sykepleiere som har kunnskaper om og
handlingsberedskap til undervisnings- og veiledningsoppgaver overfor
medarbeidere. Beredskapen omfatter også utvikling av evner til å ta del i
endring i et skiftende helsetjenestetilbud. Sykepleierens handlingsberedskap
omfatter komplikasjoner eller andre forhold som krever spesialisert overvåking
og behandling. Slike situasjoner kan for eksempel være: pasienter som har behov
for ernæring via sentralt venekateter, må ha behandling med respirator,
smertepumpe eller kontinuerlig hjerteovervåking. Andre situasjoner kan være i
møte med pasienter som er akutt psykotisk og sterkt forvirret, eller pasienter
som er alvorlig deprimert og som står i fare for å ta sitt eget liv.
Sentrale
tema:
Sykepleiefokus
og sykepleie i forhold til pasientgrupper
q helse, miljø og sykdom
q sykepleie ved akutt sykdom
q sykepleie til pasienter med langvarig
funksjonssvikt, kronisk sykdom og funksjonshemninger
q sykepleie ved kritiske tilstander ved akutt og
kronisk sykdom
q helsefremmende og forebyggende sykepleie
q rehabiliterende og habiliterende sykepleie
q behandlende og lindrende sykepleie
q sykepleie som en del av et samlet
behandlingsopplegg for pasient
Opplevelsesaspekter ved helsesvikt, sykdom og
funksjonshemninger
q behov, ressurser og reaksjoner ved sykdom, skade
og behandling
q smerte, kvalme og ubehag
q utrygghet, angst og håpløshet
q velvære, mening, håp og mestring
Samspill pasient og sykepleier og samspill med
andre i pasientsammenheng
q autonomi og paternalisme
q medbestemmelse og samtykke
q ulike menneskesyn
q varhet for pasientens egne reaksjoner
q empati, ydmykhet og refleksjon
q respekt for liv
Tilnærminger og metoder i sykepleie
q problemløsning
q kommunikasjon
q dokumentasjon og fagutvikling
q kvalitetsforbedring i eget arbeid
q omsorg og pleie
q praktiske sykepleieferdigheter
q medisinsk-teknologisk utstyr
q legemiddelhåndtering
q kostholdsveiledning og ernæring
q undervisning og veiledning
Ledelse og organisering av sykepleietjenesten
q sykepleierens oppgaver og rolle
q internkontroll og kvalitetsutvikling
q bidrag til koordinering av tjenestetilbud
q administrative oppgaver knyttet til
døgnkontinuerlig drift
q informasjons- og kommunikasjonsteknologi
q samarbeid med andre fagpersoner og andre
virksomheter
q internundervisning og opplæringsansvar
15 VEKTTALL
Hensikten med
medisinske og naturvitenskapelige emner er at studenten oppnår forståelse for
kroppens normale funksjoner og hvordan kunne oppdage helsesvikt. Kunnskaper om
menneskets normale utvikling, aldring og patologiske prosesser er nødvendig for
at en sykepleier skal kunne observere og i nødvendig samarbeid med andre
iverksette tiltak for å forebygge, rehabilitere, lindre, pleie og delta i
behandlingen. Kunnskap om sykdommer og behandling bidrar til at sykepleieren
kan gjenkjenne symptomer og forstå hvordan de ulike behandlingsoppleggene
virker.
Hovedemnet skal bidra
til forståelse for hvordan medisinsk og naturvitenskapelig kunnskap legges til
grunn for å kunne utøve faglig forsvarlig
sykepleie.
Hensikten med delemnet
er å bidra til at studenten oppnår kunnskaper om menneskets anatomiske
oppbygging. Kunnskaper i fysiologi bidrar til forståelse for hvordan de enkelte
organer og organsystemer fungerer selvstendig og i forhold til hverandre. Faget
biokjemi bidrar til å forstå hvorfor og hvordan patofysiologiske prosesser
starter og utvikles. Kunnskaper om metabolisme og ernæringsfysiologi gir forståelse
for hvordan organismen trenger tilskudd til fornyelse og oppbygging av
strukturer i celler og vev.
Sentrale tema:
q
celle- og
vevslære, biokjemiske prosesser
q
menneskets
anatomiske oppbygging
q
organers og
organsystemers normale funksjon og samspill
q
metabolisme og ernæringsfysiologi
q
utviklings- og livsløpsaspekter
Hensikten med delemnet
er at studenten forstår det medisinske fagområdet og ser muligheter og
begrensninger i diagnostisering og behandling av sykdommer. Studenten skal
forstå hva som skjer med kroppen ved feilfunksjon og sykdomsprosesser og når
det oppstår skader og ha innsikt i de vanligste sykdommers symptomer og
behandling. Studenten skal ha kunnskaper om de vanligste prøver og
undersøkelser og kunne følge opp, administrere, observere og rapportere om
virkninger og bivirkninger av medikamentell behandling. Delemnet skal bidra til
forståelse for ulike perspektiver på og årsaker til utvikling av sykdom.
Sentrale tema:
q
generell patologi
og sykdomslære innen psykiatri, geriatri, pediatri, obstetrikk, gynekologi,
hudsykdommer, øre-nese-hals- og øyesykdommer, nevrologi, indremedisin og
kirurgi
q
prøver,
undersøkelser og behandling av ulike sykdommer
q
førstehjelp og
hjerte-lunge-redning
q
farmakologi, ulike
medikamentgrupper, virkninger, bivirkninger og interaksjoner av medikamentene,
herunder legemiddelhåndtering og medikamentregning
q
klinisk
individrettet sosialmedisin, herunder rusmiddelmisbruk og spiseforstyrrelse
q
epidemiologi
q alternative behandlings- og lindringsmodeller
q filosofi bak alternative medisinske retninger
Hensikten med delemnet
er å bidra med kunnskaper og ferdigheter om forebygging av smitte i og utenfor
institusjon. Studenten skal ha kunnskaper om hvordan de vanligste
mikroorganismer formerer seg og hvilke metoder som skal brukes for å
tilintetgjøre ulike organismer og sporer. Studenten skal ha forståelse for miljøfaktorers
betydning for helseforholdene i samfunnet og samfunnshygieniske tiltak.
Delemnet skal bidra til forståelse for lokale og globale problemstillinger
innen spredning av infeksjonssykdommer og forebygging av disse.
Sentrale tema:
q
bakteriologi,
virologi, parasitologi og mykologi
q
smittekjeden,
aseptikk og antiseptikk
q
infeksjonssykdommer
q
sykehusinfeksjoner
og sykehushygiene
q
samspill menneske,
miljø og samfunnshygiene
10 VEKTTALL
Hensikten med hovedemnet
er å forstå menneskets utvikling, læring og hvordan menneskene forholder seg
til hverandre i ulike samfunn og kulturer. Studenten skal ha forståelse for
vanlige reaksjoner når det oppstår endringer i livets faser og hvordan sykdom
påvirker livssituasjonen. Hovedemnet skal bidra til at studenten har kunnskaper
om rammefaktorer som har betydning for yrkesutøvelsen. Lovgivning, stats- og
kommunalkunnskap og helse- og sosialpolitikk inngår i hovedemnet.
Hensikten med delemnet
er å bidra til forståelse for menneskets normale utvikling og hvilke faktorer
som kan påvirke denne. Studenten skal forstå hvordan kriser oppstår og kunne
utøve sykepleie til pasienter i krise, ved sykdom og død.
Kunnskaper og
ferdigheter i undervisning og veiledning skal bidra til å imøtekomme pasientens
rett til og behov for informasjon og undervisning. Studenten skal også lære
prinsipper for å kunne undervise og veilede studenter og annet personell som er
direkte involvert i sykepleien.
Sentrale tema:
q
utviklings- og
læringsteorier
q
motivasjonsteorier
q
kriseteorier
q
gruppepsykologi og
nettverksteorier
q
undervisning,
veiledning, rådgivning og helseopplysning
Beskrivelse av
innholdet i delemnet går fram av kapittel 5 i den generelle delen.
Hensikten med delemnet
er å formidle en forståelse av sammenhenger mellom individets rolle i forhold
til grupper og hele samfunnet. Studenten skal utvikle sykepleieridentitet og
rolletrygghet i et arbeidsfellesskap med andre yrkesgrupper. Delemnet skal
bidra til forståelse for helsevesenets plass i forhold til andre deler av
samfunnet, og kunnskaper om hvordan sykepleieren kan bidra til at
helsetjenesten utvikles. Studenten skal etter endt utdanning ha forståelse for
ulike kulturer, kulturelle uttrykk og ulike oppfatninger av helse og sykdom.
Sentrale tema:
q
medisinsk
sosiologi
q
profesjonssosiologi
q
makt og avmakt
q
sosiale
miljøfaktorer og sykdom
q
helse og sykdom i
et sosialantropologisk perspektiv
Beskrivelse av
innholdet i delemnet går fram av kapittel 5 i den generelle delen.
Læring av
sykepleieutøvelse forutsetter en læringsprosess preget av veksling mellom
teoretisk og praktisk kunnskapsbearbeidelse. Høgskolen velger arbeidsformer som
stimulerer til integrasjon av kunnskapsområder hos studenten. Praksiserfaringer
bearbeides gjennom refleksjon og analyse, og enkelterfaringer vurderes i
forhold til den teoretiske undervisning og sykepleiens plass i den samlede
pasientbehandling.
Høgskolen skal
tilrettelegge for arbeidsformer som har overføringsverdi til sykepleieutøvelsen
og stimulere til at disse kontinuerlig evalueres og utvikles. Arbeidsformene må
utfordre studentens sanser, følelser, intellekt, mot og kreativitet, i tillegg
til evne og vilje til samspill med andre mennesker og faggrupper. Utvikling av
yrkesetisk og sosial kompetanse krever at det etableres veiledningsgrupper med
kontinuitet gjennom hele studietiden og med maksimalt 10-15 studenter i hver
gruppe.
Sykepleierens
arbeidsområder påvirkes av den medisinske, teknologiske, samfunnsmessige og
kunnskapsmessige utviklingen og av virksomhetens organisering av oppgavene. Det
er høgskolens ansvar at en nyutdannet sykepleier oppnår handlingskompetanse i
forhold til den aktuelle faglige utvikling og i samarbeid med andre i og utenfor
egen organisasjon.
Læring skal bygge på
erfaringsbasert og forskningsbasert kunnskap. Studenten skal gjennom
utdanningen bli bevisst på at kompetanse er et produkt av kunnskap og egen
erfaring gjennom organisering og gjennomføring av arbeidet, rolleoppfatning og
holdninger. Organiseringen av det fortløpende sykepleierarbeidet er essensiell
for faglig forsvarlig yrkesutøvelse. Ansvarlighet er et vesentlig trekk ved en
sykepleier og viktig for oppbyggingen av og virkemåten i et profesjonelt
arbeidsfellesskap. Ved å bli en del av arbeidsfellesskapet kan studenten få
egen erfaring med ansvarsbevisst yrkesutøvelse. Når studenten deltar i
arbeidsfellesskapet, er det viktig med forståelse av krav til yrkesutøvelse og
kritisk refleksjon over eget arbeid. Det er et mål for praksisstudiene at
studenten reflekterer over og vurderer den praksis som utøves opp mot krav og
forventninger.
Høgskolen
tilrettelegger for metoder som fremmer studentens faglige utvikling og
egenaktivitet og som stimulerer til studier både individuelt og i grupper,
herunder tverrfaglige grupper. Gjennom utdanningen skal studenten utvikle
muntlig og skriftlig framstilling. Hver student skal ha medansvar for og
innflytelse på egen og medstudenters studie- og læringssituasjon. Dette
innebærer aktiv deltagelse gjennom hele studieforløpet med drøfting av faglige
og pedagogiske sider ved studiet og fordrer et læringsmiljø som åpner for
refleksjon og analyse.
Høgskolen sikrer at det
utvikles vurderingsformer som er i samsvar med undervisningsformene.
Informasjons- og
kommunikasjonsteknologi er viktig for gjennomføring av studiet og i utøvelse av
sykepleie. Dette forutsetter både kunnskaper om og teknikker for innhenting,
kritisk utvelgelse, bearbeiding, strukturering og formidling av informasjon.
Det er derfor viktig at studenten gjennom prosjektoppgaver, bruk av
datasystemer og bibliotektjenester oppøver disse ferdighetene.
Formålet med
praksisstudier er at studenten skal
q
studere, lære og
praktisere sykepleie i medisinske og kirurgiske avdelinger, innen psykisk
helsevern, eldreomsorg og hjemmesykepleie som en del av den totale behandling
pasienten har behov for
q
ha kunnskaper om
og oppnå sykepleieerfaringer og erfaringer med sykepleiens samarbeid med andre
fagområder i forebyggende helsearbeid og i svangerskaps- og barselomsorg
Studenten skal i
praksisstudiene:
q
studere, erfare og
utvikle sykepleiefaglig kompetanse ved ulike sykdomstilstander og i ulike
pasientsituasjoner både i spesialist- og kommunehelsetjenesten
q
under veiledning
praktisere, reflektere over og videreutvikle kunnskaper, ferdigheter og
holdninger i direkte samhandling med pasienter, pårørende og andre yrkesgrupper
q
utvikle
sykepleiefaglig kompetanse i samarbeid med erfarne yrkesutøvere, lære å se egne
begrensninger og andres kvalifikasjoner
q
reflektere over og
diskutere etikk, omsorg og sykepleieutøvelse
q
utvikle kompetanse
og vilje til å samarbeide med ulike yrkesgrupper
q
undervise og
veilede pasienter og pårørende
q oppøve kompetanse i å kommunisere med ulike pasientgrupper og deres pårørende
q
vurdere og
innhente erfaring med helse- og sosialtjenestens oppbygging og organisering
q
samle erfaringer
som kan drøftes på høgskolen og brukes som grunnlag for videre læring
Praksis skal utgjøre
totalt 30 vekttall. Praksisstudienes omfang fordelt på praksisområder
beskrives i uker. 30 vekttall svarer i
denne planen til en total studieinnsatstid på 60 uker. Av disse skal minst 50
uker nyttes til praksisstudier i samarbeid med pasienter og pårørende. 10 ukers
studieinnsats kan nyttes til ferdighetstrening, forberedelse til og refleksjon
over praksisstudiene. Høgskolens fagplaner beskriver hvordan disse timene
planlegges i forhold til metoder som for eksempel selvstudium,
prosjektorganisert læring og studiedager i tilknytning til praksisstudiene.
Høgskolens fagplaner beskriver også nærmere fordeling, sekvenser, retningslinjer og mål for praksisstudiene.
Fordelingen på uker legger til grunn at studentens praksis på praksisstedet utgjør gjennomsnittlig 30 timer per uke.
B: Praksisstudier i samarbeid med pasienter og pårørende 50 uker
Det skal i helsetjenesten oppnås erfaring med dagkirurgi, operasjonsavdeling, overvåkingsavdelinger, forebyggende helsearbeid samt svangerskaps- og barselomsorg. Dette kan oppnås både på områder hvor det er definert minstekrav til omfang og under øvrige praksisstudier under B.
Det er imidlertid lagt til grunn at praksis som faller inn under øvrige praksisstudier under B i hovedsak nyttes til å utvide omfanget av praksis på områder hvor det er definert minstekrav.
Samtlige hovedemner i
rammeplanen, jf kap. 9, kan danne utgangspunkt for praksisstudiene.
Læring av praktisk
sykepleieutøvelse, samhandling og kommunikasjon med pasienter, pårørende og
andre yrkesutøvere skal tilrettelegges slik at studenten i pleiesituasjonen kan
dra nytte av andres opplevelser og erfaringer innenfor regelverkets krav og med
bakgrunn i pasientens integritet og selvbestemmelse. I praksis skal sykepleierstudenter erfare
arbeidsfellesskapet som framtidig yrkesutøver.
Det skilles mellom
praksisstudier i første studieår, veiledede praksisstudier og observasjons- og
hospiteringsstudier.
Hensikten med praksis i første studieår er at studenten tidlig skal erfare hva sykepleie som yrke innebærer og hvordan dette fungerer i et samarbeid i større organisasjoner. Studiene bør fortrinnsvis gjennomføres i første semester og skal omfatte minst 4 uker. Høgskolen bestemmer om de skal gjennomføres i kommune- eller spesialisthelsetjenesten og om de skal være en del av veiledede praksisstudier.
Erfaringene skal danne grunnlag for den teoretiske og praktiske introduksjon til sykepleiefaget som foregår i høgskolens lokaler. Høgskolen samarbeider med praksisfeltet ved utforming av rammer for organisering og gjennomføring av studiene.
Formålet med veiledede
praksisstudier er at studenten skal oppnå optimal handlingskompetanse for å
kunne møte pasientens og samfunnets behov for sykepleie som del av et samlet
behandlingstilbud.
Praksis med varighet av
minst 8 uker innenfor hvert av områdene; medisin, kirurgi, psykisk helsearbeid
og kommunehelsetjeneste skal være veiledet. (Minimumskravet er 6 uker for medisin
eller kirurgi.) Alle studenter skal ha veiledede praksisstudier i hjemmebaserte
tjenester.
Veiledede
praksisstudier innebærer at høgskolens undervisningspersonell skal veilede og
tilrettelegge gode læresituasjoner. Det er således høgskolen som har
hovedansvaret for veiledningens kvalitet; et ansvar som krever jevnlig
veiledning og tilstedeværelse i praksis.
Praksisstedets
sykepleiere har ansvar for veiledning i forhold til praksisstedets
spesialiteter og egenart. Innen store deler av sykepleietjenesten er
læresituasjoner aktuelle hele døgnet. Studenten planlegger i samarbeid med
praksisstedets sykepleiere og høgskolens undervisningspersonell hvordan disse
læresituasjonene best kan benyttes.
Studenten skal i
veiledede praksisstudier ha kontinuerlig veiledning fortrinnsvis av sykepleier
med veiledningskompetanse som bør ha minst ett års erfaring som sykepleier. Høgskolen har ansvar for å tilby praksisstedets
sykepleiere kurs eller utdanning i veiledning.
For hver praksisperiode
skal høgskolen og praksisfeltet sammen utarbeide konkrete planer for
praksisstudiene som beskriver hva studentene kan lære på det enkelte
praksissted. Høgskolen har hovedansvar for å påse at planene er i tråd med i
fag- og rammeplan. Praksisstedet har ansvar for å konkretisere og beskrive de
læresituasjoner og sykepleie- og samarbeidsutfordringer som finnes på deres
arbeidsplass.
Hensikten med
observasjons- og hospiteringsstudier er at studenten skal oppnå erfaring fra
ulike og betydningsfulle deler av sykepleietjenesten. Med observasjons- og
hospiteringsstudier menes praksisstudier av kortere varighet og som vanligvis
ikke er gjenstand for vurdering. Studentens erfaringer skal danne
handlingsberedskap som kan videreutvikles til handlingskompetanse ved opplæring
og etter- og videreutdanning.
Alle studenter skal ha
erfaring med pasienter i forebyggende helsearbeid og svangerskaps- og
barselomsorg. Høgskolen velger om disse studiene gjennomføres i spesialist-
eller kommunehelsetjenesten.
Alle studenter skal
også ha erfaring fra operasjons- og overvåkningsavdelinger samt poliklinisk
virksomhet.
Ferdigheter læres
gjennom utprøving og egen erfaring. Ferdighetene lar seg ikke alene formidle
teoretisk, men krever øvelse basert på holdninger til yrkesutøvelse og
læringssituasjonen. Overleveringen av denne praksiskunnskapen forutsetter
klinisk erfarne fagpersoner som kan demonstrere og korrigere, og at studenten
kan prøve ut ferdigheter i samhandling med pasienter og medstudenter. Ferdighetstrening
innebærer at studenten øver på og reflekterer over sentrale ferdigheter for
yrkesutøvelsen.
Studentene kommer svært
nær hverandre når ferdigheter utprøves i gjensidighet. Det er en utfordring å
utnytte denne nærheten i læringsøyemed, slik at studenten kan bli kjent med seg
selv og få erfaring med andre menneskers opplevelsesverden knyttet til kroppen
og kroppslig nærhet og samhandling.
Ferdighetstrening kan
gjennomføres i høgskolens øvingsposter eller i forbindelse med praksisstudier
utenfor høgskolen. Områder og mål for ferdighetstrening må ses i sammenheng med
læring av den totale sykepleiefaglige kompetansen, og disse skal beskrives i
høgskolens fagplaner.
Høgskolen har ansvar
for å utvikle arbeidsformer og studiemetoder som sikrer at studentene oppnår
handlingskompetanse i forhold til grunnleggende ferdigheter. Øving og læring
ved øvingsposter, demonstrasjonsrom og interaktive data- og videosystemer har stor
læringsverdi og kan bidra til å simulere realistiske øvinger. Slike former for
simultanlæring betinger undervisning i grupper på maksimum 10-15 studenter per
veileder med pedagogisk og klinisk kompetanse. Høgskolen har ansvar for at
aktuelt øvingsutstyr er tilgjengelig.
Høgskolen skal
samarbeide og utvikle gjensidige avtaler med eierne av praksisstedene, (stat,
kommune, fylkeskommune og private organisasjoner) slik at høgskolene sikres
tilgang på praksisplasser der studentene oppnår optimale læringsbetingelser.
Det skal også
utarbeides samarbeidsavtale mellom høgskole og praksissted som beskriver hvilke
roller, ansvars- og arbeidsoppgaver høgskolens lærere har i forhold til
praksisstedets sykepleiere.
Avtalen skal også
inneholde en beskrivelse av praksisstedets kvalitative og kvantitative
veiledningsmuligheter. Den skal også inneholde et tilbud fra høgskolen om kurs
og utdanning i veiledning. Juridiske aspekter i praksisopplæring skal skisseres
i avtalene.
Vurderingsordningene
skal ha som mål å gi høgskole og studenten informasjon om studieforløp og
studieframgang og sikre offentlighet, pasienter og pårørende at studenten har
tilegnet seg de kvalifikasjoner rammeplanen beskriver som nødvendige for
yrkespraksis. Det er viktig å sikre at yrkesutøverne både holder et faglig nivå
og vurderes som skikket til arbeidet.
Vurderingsordningene
skal
q
sikre at studenten
har tilegnet seg de nødvendige kvalifikasjoner for yrkesutøvelse
q
vise at studenten
gjennom studiet holder et tilfredsstillende faglig nivå og stimulere til best
mulig læring og utvikling videre i studiet
q
bidra til at
studenten deltar aktivt i vurdering av egen og medstudenters lære- og
utviklingsprosess og gjennom det oppøve sin vurderingsevne med sikte på
framtidig yrkesutøvelse
q
være i samsvar med
utdanningens undervisningsformer
Jf. § 50, nr. 1 og 2 i
lov av 12. mai 1995 nr 22 om universiteter og høgskoler. Jf. også forskriftens
§ 4.
Vurdering er en
kontinuerlig og obligatorisk del av praksisveiledningen, jf. 11.3.
Høgskolens styre
spesifiserer målene for den enkelte periode i fagplanen og utarbeider kriterier
som må oppfylles for å kunne bestå praksisstudiene.
For hver veiledet
periode skal det foretas avsluttende vurdering i forhold til målene. Ved den
endelige vurderingen skal det i tillegg til studenten være minst to til stede;
en lærer fra høgskolen og en veileder fra praksisstedet. I tvilstilfelle skal
vurderingen til læreren være avgjørende.
Studentens mestring i
praksis skal baseres på en totalvurdering av studentens evne til å utøve
sykepleie. Ved vurdering av praksisstudiene skal benevnelsen bestått/ikke
bestått nyttes.
Jf. forskriftens § 5.
Vurderingsordningene
skal være i samsvar med mål, innhold og arbeidsformer slik de er beskrevet i
rammeplanen. Dette kan for eks. være krav om skriftlige og muntlige
arbeidsoppgaver, gruppeoppgaver, prosjektoppgaver og tester som dokumenterer
studentens faglige nivå. Det kan også være krav om obligatorisk deltagelse, der
studenten ikke kan tilegne seg stoffet på egenhånd. Høgskolens fagplaner
beskriver hvilke områder som er forbundet med obligatoriske studiekrav.
Vurderingsordningene
skal omfatte vurdering av både læreprosess og studieresultat. De skal fordeles
over hele studieforløpet og tilpasses faglig progresjon
Fastsatt av Kirke- utdannings- og
forskningsdepartementet 7. januar 2000 med hjemmel i lov av 12. mai 1995 nr 22
om universiteter og høgskoler § 46, nr. 2
§ 1 Faglig innhold
Sykepleierutdanningen
skal bestå av følgende hoved- og delemner med angitte vekttall:
1 Sykepleiens faglige og vitenskapelige grunnlag 11 vekttall
1 A Sykepleiens historie, tradisjon og yrkesetikk 3 vt
1 B Sykepleiens vitenskapsteoretiske grunnlag,
fagutvikling og forskning i sykepleie 3 vt
1 C Vitenskapsteori og forskningsmetode 2 vt
2 Sykepleiefaget og yrkesgrunnlaget 24 vekttall
3 Medisinske og naturvitenskapelige emner 15 vekttall
4 Samfunnsvitenskapelige emner 10 vekttall
4 A
Psykologi og pedagogikk 3 vt
4 B
Kommunikasjon, samhandling og konfliktløsning 2 vt
4 C
Sosiologi og sosialantropologi 2 vt
4 D Stats- og kommunalkunnskap, helse- og
sosialpolitikk, herunder juridiske rammer 3 vt
§ 2 Fastsetting av fagplan
Bestemmelser om det
faglige innholdet i emnene utover det som følger av rammeplanen fastsettes av
høgskolens styre og tas inn i en fagplan.
§ 3 Praksisstudier
Praksisstudiene skal
utgjøre totalt 30 vekttall og bestå av følgende
praksisområder med angitte
uker:
B: Praksisstudier i
samarbeid med pasienter og pårørende………………… 50 uker
Herunder:
Spesialisthelsetjenesten :
Det skal i helsetjenesten oppnås erfaring med dagkirurgi,
operasjonsavdeling, overvåkingsavdelinger, forebyggende helsearbeid samt
svangerskaps- og barselomsorg. Dette oppnås både på områder hvor det er
definert minstekrav til omfang og under øvrige praksisstudier under B.
Praksisstudiene knyttes
til alle hovedemnene, jf. §1. Bestemmelser om dette tas inn i fagplanen.
Studenten skal
gjennomføre minst en praksisperiode i løpet av første studieår. Resten av
praksisperiodenes form og plassering i studieforløpet fastsettes av høgskolens
styre og tas inn i fagplanen.
Høgskolen utarbeider
nærmere retningslinjer og er ansvarlig for tilrettelegging og gjennomføring av
praksisstudiene i samarbeid med praksisfeltet.
§ 4 Praksisvurdering
Høgskolens styre spesifiserer
målene for den enkelte periode i fagplanen og utarbeider kriterier som må
oppfylles for å kunne bestå praksisstudiene.
Studenten har krav på vurdering underveis i praksisstudiene,
og skal halvveis eller senest 3 uker før avsluttet periode få skriftlig melding
dersom det oppstår tvil om godkjenning. Meldingen skal angi hva studenten ikke
mestrer, og hvilke krav som må oppfylles for å bestå praksisstudiene. Dersom studenten i siste halvdel/de siste tre
ukene av praksisperioden viser atferd som åpenbart gir grunnlag for ikke
bestått, kan det gis slik vurdering selv om forutgående melding ikke er gitt
etter andre ledd.
Høgskolens styre
utformer prosedyrer som til enhver tid sikrer informasjon om vurderingen mellom
praksisveileder, student og høgskole. Ved den endelige vurderingen skal, i
tillegg til studenten, praksisveileder og en lærer ved høgskolen være tilstede.
I tvilstilfelle skal vurderingen til
læreren være avgjørende. Prosedyren må sikre at studenten har mulighet til å
legge fram merknader.
Studenten må ha bestått
praksisstudiene for å kunne fortsette utdanningen og gå opp til eksamen.
Høgskolens styre kan i særskilte tilfelle, for eks. ved sykdom, gjøre unntak
fra denne bestemmelsen. Ved ikke beståtte praksisstudier har studenten krav på
å få tilrettelagt den aktuelle perioden en gang til. Når det foreligger
særskilte grunner, kan studentene søke styret for høgskolen om å få
tilrettelagt en tredje periode.
§ 5 Interne vurderingsordninger
Høgskolens styre
fastsetter vurderingsordninger, herunder hvilke krav som må være oppfylt før
studenten kan gå opp til eksamen eller fortsette i studiet, og hvilke eksamener
og prøver som må være bestått før en student kan starte praksisstudier.
Bestemmelsene tas inn i fagplanen.
Det skal gjennomføres
minst én intern prøve i medikamentregning. Prøven må være feilfri for at
studenten skal kunne håndtere legemidler i praksis.
§ 6 Eksamensbestemmelser
Eksamener organiseres
og gjennomføres innenfor rammene av den eksamensforskrift med utfyllende regler
som er fastsatt ved hver enkelt høgskole.
Eksamensordningen skal
omfatter alle hovedemner, jf. § 1. En eksamen kan omfatte emner fra flere
hovedemner. Hver eksamen skal som hovedregel ha et omfang på minimum 5 vekttall
og maksimum 20 vekttall. Eksamensformene skal sikre at studenten i hovedsak prøves
individuelt.
Avsluttende eksamen i
siste semester skal være en fordypningsoppgave der studentens evne til å
vurdere yrkesfaglige problemstillinger og anvende viten fra utdanningens
kunnskapsgrunnlag skal prøves. Eksamensformen skal gi rom for at studenten kan
bruke erfaringer fra praksisstudiene i denne eksamensbesvarelsen.
§ 7 Vurderingsuttrykk
Høgskolens styre
fastsetter vurderingsuttrykk innen de rammer som er gitt ved egen forskrift,
jf. lovens § 50 pkt. 6. Ved vurdering av praksisstudiene skal benevnelsen
bestått/ikke bestått nyttes.
§ 8 Vitnemål
Det utstedes vitnemål
til studenter som har fullført grunnutdanningen. Av vitnemålet skal det framgå
hvilke eksamener som er avlagt med angivelse av omfang, resultat og når eksamen
er avlagt. Det skal videre framgå at studenten har gjennomført og bestått
obligatoriske praksisstudier. Fordypningsoppgaven med tittel og karakter angis
på vitnemålet.
§ 9 Dispensasjon
Kirke-, utdannings- og
forskningsdepartementet kan i særskilte tilfelle dispensere fra bestemmelsene i
§§ 1 og 3 i denne forskriften.
§ 10 Ikrafttreden
Forskriften trer i
kraft fra og med studieåret 2000/2001.